Rosa jul

Jeg pleier alltid å ha et innlegg på hjemmesiden min rundt jul og nyttår.

Så også i år. I år kanskje et mer personlig innlegg enn jeg pleier.

Jeg er en jule-jente. Det har jeg alltid vært. Mange sliter med rus og vold i hjemmet rundt jul. Jeg kommer fra et alkoholfritt hjem og drikker ikke selv alkohol. Så rus og julen var ikke problemet hos oss. Tvert imot. Jeg vokste opp som eldst av tre søsken. Min far drev en stor hjørnesteinsbedrift og var lite hjemme og prioriterte å bruke sin energi og tid på jobbrelasjoner. Min mor led av dette, og endte opp alvorlig deprimert på sofaen med litervis med cola og store sjokoladeplater daglig, som trøst. Om hun ikke lå på sofaen, satt hun i vaskekjelleren og strigråt. Eller hun kastet og knuste ting. Og hun ville ikke alltid leve. Som den eldste ble det naturlig at jeg tok på meg ansvar hjemme for både matlaging, yngre søsken og å holde huset i orden. Og trøste mor. Men jeg var bare et barn.

Hver desember skjedde det alltid noe magisk. Far var mer hjemme, mor strålte. Hun laget mat og bakte. Det luktet nybakt i hele huset. Og vi hadde masse tid sammen. Vi hugget vårt eget juletre. Vi drev med frivillighetsarbeid og pakket julenek på en låve og fikk grøt og mandarin som "lønn". Det var så utrolig koselig. Det var magisk. Og alle var glade. Jeg spilte piano og de andre sang julesanger. Vi hadde pakkekalender og juleversted. Vi laget vår egen juletrepynt. Og maten var så god. Og stemningen rundt julebordet var så gøyal og fin. Vi hadde det så godt. Og når det nye året var i gang, ja da var ting tilbake til det gamle. Det triste. Det vonde. Jeg lærte derfor å "samle " på julen. Ta vare på de gode stundene, julefreden og julegleden, de magiske minnene, som jeg levde på resten av året, når mørket kom snikende. Og jeg lovte meg selv at om jeg fikk barn, skulle jeg gi barnet mitt det jeg selv ikke hadde kjent: Trygghet, tilstedeværelse, få være et barn, bli sett og hørt og en stabil, kjærlighetsfull familie hele året gjennom.

"OHANA means Family.

Family means nobody gets left behind or forgotten."

(Lilo og Stitch)

Men livet går ikke alltid som man planlegger. Min sønn har aldri fått oppleve å være en del av eller å feire jul som en "hel" familie. For etter 12 års samliv, separerte hans far og jeg oss, da han bare var en liten baby. Og julen 2006 var jeg så utslitt av å kjempe alene for noe som ikke kunne reddes og så i sjokk over å oppleve så mye hat fra den personen jeg hadde delt alt med, at jeg tok ut skilsmisse bare noen dager før julaften. Jeg orket ikke gå inn i det nye året med enda mer mørke. Jeg måtte få puste igjen. Være mor. Være meg . Den julen feiret jeg ikke jul. Jeg var ufattelig lettet over at ekteskapet var over, men jeg var samtidig i dyp sorg . Jeg hadde ikke klart å gi sønnen min den stabile, trygge, kjærlighetsfulle familien jeg hadde ønsket ham av hele mitt hjerte...og det rev nesten hjertet ut av brystet på meg. Jeg følte jeg hadde sviktet ham.

"My grows up christmas list" Kelly Clarkson, min favoritt....

https://m.youtube.com/watch?v=h1TTnPdZOZI

Jeg husker en venninne sa jeg kunne få feire julaften ned dem, men jeg orket ikke å sitte blant mennesker som lo, sang og fråtset i mat. Jeg ville gråte. For meg selv, for sønnen min, for alle falske løfter, for alle årene jeg hadde tilbrakt med feil mann og for at vi aldri skulle få oppleve å feire jul sammen som en familie. Så det gjorde jeg. Gråt. Og det gjorde så godt. Puste, gråte, hvile. Være ekte igjen. Jeg har aldri vært redd for verken sorg eller tårer. Livet er sårbart, og det er godt å slippe ut sorg og smerte gjennom øynene når det trengs....Og jeg husker jeg den julen gikk alene i gatene og så inn i husene til folk. Jeg hadde ingen plass å bo. Jeg hadde ingen penger. Jeg hadde ingen steder jeg følte meg trygg, uten om i meg selv. Trygg på at det kom til å gå bra på et vis.

"Everything will be okay in the end.

If it`s not okay, it`s not the end...."

Og jeg tenkte på "piken med svovelstikkene". Var det sånn hun hadde hatt det? Fra utsiden så alle så glade ut. De var opptatt med julebakst og matlaging. Det luktet så godt fra pipa, nyhugget ved i peisen. Og jeg var så utrolig glad for alle som hadde hengt opp julestjerner i vinduene og pyntet trærne i hagene sine med lys. Jeg var så glad for at noen gjorde det, når jeg selv ikke orket eller kunne. Men jeg gledet meg sånn over lysene deres. De varmet helt inn i den sjokkskadde sjelen og det knuste hjertet mitt. Og ga meg håp.....om et bedre liv. Når sårene hadde fått gro.

"When its dark enough,

you can see the stars."

"Every story has an end.

But in life, every ending

is just a New beginning.

(Uptown Girls)

I år hadde jeg 10 års jubileum. Om man kan kalle det det. 10 år siden jeg ble skilt. Sårene et blitt til arr, som gjør at jeg husker hva jeg har vært gjennom i den epoken av mitt liv og som har vært med på å forme meg til den jeg er i dag. Jeg har lært masse. Om svik. Om hat. Om sinne. Om sorg. Om styrke. Om mot. Om kjærlighet. Om takknemlighet. Om livet.

"I learned that

COURAGE

was not the absence of fear,

but the triumph over it.

The BRAVE man

is not he who does not feel afraid,

but he who

CONQUERS

that fear.

(Nelson Mandela)

Men jeg blir fortsatt ikke vant med å sende dette vakre barnet frem og tilbake, ha ham annen hver jul. Selv om han snart er tenåring. Jeg skal innrømme at jul uten barnet mitt, føles ikke som jul. Ekstra spesielt er det med julaften. Fordi da jeg gikk gravid, valgte vi å la være å si det før på julaften. Jeg var da over 4 mnd på vei, men ingen visste noe og vi overrasket alle med å pakke inn et innrammet ultralydbilde av lillegutt, til hver av familiemedlemmene og legge dem under treet som julegave. Alle jublet. Så lenge det varte.....

Så i år grudde jeg meg for første gang til jul. Til julaften. I sommer ble jeg tante for første gang. Til verdens nydeligste og modigste tantebarn. 

3 måneder for tidlig født og alvorlig hjertesyk og mange operasjoner i vente. Men for en fighter! Masse livskraft i den lille kroppen. Og hans far, min bror, en laidback skater, som har levd livet på skatebrett og konkurranser rundt i verden, ikke tenkt mer enn en time frem i tid og latt livet seile, fikk plutselig hendene fulle med ansvar, sjokk, sorg men samtidig en ufattelig glede over å bli far, og i år inviterte de for første gang til jul hjemme hos seg. Og det var så fint og så samtidig så sårt. Så utrolig fint å se den lille gutten få oppleve å feire sin første jul med så mange som har heiet på ham, støttet ham og vært der for ham, og den lille familien på tre som har opplevd å bli sterkere, mer sammensveiset som familie gjennom det de har vært gjennom de siste månedene med sorg og usikkerhet. Og samtidig ble jeg så inderlig trist over at jeg og min sønn ikke hadde fått opplevd denne mor-far-barn magiske uovervinnelige kraften. For den er så ubeskrivelig sterk og fin. Og jeg unner min bror den følelsen av hele mitt hjerte.....

Det som ble overraskende fint på julaften, var at en skjønn jente som jeg ble kjent med da hun bodde på et ungdomshjem for noen år siden, ringte før jul og lurte på om hun kunne få feire jul med oss. Broren og moren hadde begynt å ruse seg igjen så hun orket ikke være sammen med dem. Jeg ble så glad at hun våget å ringe. At hun følte seg trygg nok til å gjøre det. Det krever mot. Hun bor et annet sted i Norge nå, så det var så godt å se henne igjen og få feire jul sammen. Hun har klart seg så utrolig godt oppi alt hun har vært gjennom. Vi har "adoptert " henne som søsteren vår....og er så stolte av henne.

"Home for christmas" - Maria Mena

https://m.youtube.com/watch?v=AvPFkdRc8Is

Helgen før julaften, stod min lillesøster for å åpne porten til julestemningen i hjertet. Hun har hatt noen sinnsykt tøffe år, og jeg er så utrolig stolt over den kampen hun har tatt og den kjærligheten hun har funnet i seg selv for å holde ut i det vonde. Hun er en fantastisk sanger og gikk på barneteateret i mangfoldige år, men hjertets musikk og glede har måttet vike en periode for smerte. Men helgen før jul gikk hun på scenen igjen for første gang på det jeg kan huske. Hun grudde seg. Skikkelig. Med en sånn naturlig fantastisk stemme skjønner jeg ikke at det går an. Men hun var redd. Det er lenge siden hennes stemme er blitt hørt. Hun skulle gjøre noe hun elsket igjen. Som hun ikke har gjort på lenge. Synge. En vanvittig sorg og savn over ikke å ha fått gjøre det hun elsker mest. Og hun sang! I kulturhuset. Foran masse mennesker. Idet hun går opp på scenen bestemmer hun seg for å ta på brillene, ta av skoene og gå på sokkelesten og ta på seg en gammel lue til mormor som trygghet og jording. Og jeg smiler når jeg ser hun kommer ut. Det er den søsteren jeg kjenner. Som ikke bryr seg om hva andre mener. Som er seg selv. Idet hun åpner munnen blir det stille. Klisjeaktig så stille at du kan høre en knappenål falle. Men det er ikke knappenåler som felles, men tårer. Tror ikke et øye i salen var tørt. Og jeg selv som alltid gråter når jeg blir rørt, jeg hikstet. Det var første gang på en konsert har jeg fått oppleve å hikste......det var som om hele hjertet åpnet seg, og min søster trollbandt hele rommet med å ta oss med på en fortelling, en reise inn i sitt eget hjerte. Hun som normalt synger med full kraft og vibrasjoner i stemmen, tok det helt ned på jorden, og sang en nydelig introvert sang av Maria Mena " Home for christmas". Og hun blåste Maria av banen. På en kjærlighetsfull måte. Fineste juleopplevelsen på lenge...og en vanvittig stolt storesøster.

"Never lose hope, my dear heart.

Miracles dwell in the invisible.

(Rumi)

Vi har hatt flere juler på rad nå med dødsfall. Og det sier seg selv at julefeiringen kommer litt i bakgrunnen. Men det er rart med det. Når vonde ting skjer, kommer de ofte hånd i hånd med noe fint. For noen år siden inviterte jeg en venninne til å feire jul med meg. Sønnen min skulle være hos faren og jeg tenkte at det ville være koselig å feire med henne siden hun ellers ikke har noe nettverk i nærheten samt syns julen er vanskelig. Men hun er like sta som meg og skal alltid klare seg selv. Jeg sa hun bare måtte ringe om det var noe. For hun hadde vært nede for telling i mange år, særlig depresjon, angst og ensomhet, og julen har alltid vært spesielt tøff for henne. Hun forsikret meg om at alt var fint.

Men jeg trodde henne ikke. Jeg dro på julemiddag til noen i familien, men kjente at hun ikke hadde det bra. Jeg prøvde å tekste og ringe henne, men fikk ikke svar. Jeg sa raskt takk for meg til vertskapet, og dro ned til henne. Det var helt mørkt. Men jeg kjente hun var hjemme. Jeg ringte og banket på gjentatte ganger. Omsider kom hun ut. Stupfull, gråtende og naken med vinflaska i hånda. Og hun forbannet julen. Materialismen. Kynismen. Det overfladiske. Ensomheten. Stresset. Presset. Hun hadde kastet alle julegavene og julekortene ut i regnet og de lå strødd i oppkjørselen. Hun ville ikke være en del av denne fasaden. Late som alt var fint. Når alt var vondt. Hun fikk på seg klær. Vi fikk tørket alle gavene på baderomsgulvet. De fleste hadde overlevd. Og hun fikk en god klem. Vi fant oss noe mat. Det lille hun hadde. Hun hadde ikke spist hele dagen. Og vi drakk litervis med vann og te. Og spiste mørk sjokolade. Og vi satt på samisk folkemusikk.....og "O helga natt". Og vi pratet. Og vi gråt. Til klokka var seks på morgenkvisten. Og hun begynte å bli edru igjen. Det er en av de vondeste og fineste julene jeg har hatt. Det river i hjertet å se noen du er glad i ha det så vondt. Jeg glemmer det aldri. Det gjør noe med deg, dypt inne.....Det som er, det er. Å bry seg er en gratis og vanvittig fin gave å gi en venn eller noen som trenger det. Og du blir rikere selv.

"Family isn`t always blood.

It`s the people in your life

who want you in theirs;

the ones who accept you

for who you are.

The ones who would do anything

to see you smile

and who LOVE YOU

no matter what!

Jeg er ikke blant dem som stresser til jul. Jeg stresser egentlig svært sjelden. Livet er for verdifullt til det. Jeg liker fred. Jeg kan ha det travelt innimellom, men stresser ikke over å ha det travelt. Det er to forskjellige ting. I år hadde jeg som mål å bli ferdig med å handle inn og pakke inn julegaver, lage gavelapper og julekort før 1. desember, slik at hele desember kunne nytes til kakebaking, julefilmer, julemusikk og reise rundt på besøk og levere gaver og kort. Det gikk kjempefint. Da siste novemberdag gikk mot natt,var alt klappet og klart. En herlig følelse. Jeg elsker nemlig julefred og misliker sterkt å gå og stå i kø inn og ut av butikker og ikke minst handlejulekaoset på veiene. Det slapp jeg unna i år. Nesten.

Det var bare en liten detalj jeg hadde glemt.

I år hadde vi nemlig to ekstra familiemedlemmer som feiret jul med oss. To vidunderlig søte katter, Angel og Po, som vi har gitt et hjem etter at de ble funnet på gata i høst. Før helgen gikk det plutselig opp for meg at vi trengte ny julepynt! Kattesikker julepynt.....av den uknuselige sorten....jeg har nemlig bare masse nydelige rosa og lilla kuler av den andre typen som ikke egner seg med katter i hus. Så den som måtte ut i siste liten i julerushet likevel og kom hjem med 50% shoppede julekuler i tre, fjær, blondebånd, stoffhjerter og silkeroser, var meg. Og kattene ble elleville. Leketøy! Og de hoppet og danset og svinset og svanset rundt meg og juletreet da jeg pakket ut all trygg, robust juletrepynt. Men den som satt med haka i fanget og vantro store øyne, var min sønn. "Røde julekuler! Ska med ha RØDE julekuler? Det e vel ikkje jul vel....." sa han mens han ristet oppgitt på hodet. Jeg måtte forklare ham at jeg kun hadde funnet trekuler som var i rødt siden jeg var i siste liten, og at jeg derfor tenkte at vi kunne ha juleverksted og male dem i glossy pastellfarger istedet. Jeg dro frem noen krukker med maling og han ble kjempeglad. Gutten elsker å tegne og male. "Takk og pris. Hvis me sko hatt rød jul, hadde eg dødd. Det e liksom ikkje oss...." Nei, rosa jul er oss. Det har vi hatt siden vår første jul sammen. For oss er det kjærlighetens farge. Rosa er blanding av hvitt og rødt. Hvitt som er lyset som kommer ovenfra og rødt er jorden (rotchakra) og når disse to forenes i midten (hjertechakra) blir det rosa, alt levende på jord. Liv. Kjærlighet.....Og julen er en tid for ekstra ettertanke, omtanke, medfølelse, fred og kjærlighet til oss selv og andre. Derfor rosa jul hos oss. 

Julekuler in the making (painting). Takk og lov for godt tørkestativ.......

Sønnen min plukket ut juletreet. Han måtte bryte gjennom, da mammaen hans var den eneste som gikk rundt å målte diameteren på trærne med rosa målestokk, for å forsikre seg om at det passet inn i hjørnet i stua. Han ble så matt etterhvert at han grabbet det første og beste treet og gikk til kassen. Pynting av juletre. Kattene gjorde det til en uforglemmelig opplevelse. Bånd og fjær ble revet ned i det vi hang dem opp og begge kattene var raske med å klatre opp og ned stammen så julekulene skvatt. Koselig når alle bidrar med sitt:-) og koselig med et orginalt rotete juletre......

Ja! Selvfølgelig tror vi på julenissen!

Det ordner seg stort sett alltid for snille gutter og jenter.

Fordi vi selv har opplevd å være hjemløse og fattig (dere som leste juleinnlegget mitt i fjor hvor jeg fortalte om da min sønn bare var et par år og jeg ikke hadde råd til å feire jul og solgte det siste jeg eide av noe pengeverdi, noen ringer fra ekteskapet mitt, for å få noen hundrelapper til juletre og julegaver og pølser til julemiddag) og fordi jeg flere ganger har opplevd det å feire nyttår og jul alene, så er det alltid så godt å få hjelpe andre i denne tiden. Fordi det er en tid med mye fint, men også mye vondt og stor ensomhet. Så også i år ble det storopprydding i klesskapene våre for å samle sammen klær vi ikke trengte så noen andre kunne få glede av dem istedet. I tillegg kjøpte vi flere ekstra presanger som vi dro ned til Maxi storsenter med og la under juletreet der: et flott intiativ fra www.hjerteforsandnes.no, som sørger for at rusmisbrukere, fattige, ensomme og andre vanskeligstilte får oppleve en samlet julefeiring med god mat, juletregang, sang og pakkeutlevering. Den julen vi selv ikke fikk det til å gå rundt økonomisk, var det en kollega som skulle til et barnehjem i Afrika og hun forhørte seg med oss rundt seg om det var noen som hadde klær og leker å donere bort. Jeg husker jeg ble så lei meg. For jeg liker å hjelpe. Men akkurat da eide jeg omtrent ingenting selv. Plutselig kom jeg på at da jeg selv var liten, hadde det vondt og var fortvilt og ensom, så var det så godt med små magiske ting som ga håp. Så jeg fant frem de gamle glansbildene mine og hobbyboksen min, og vi fant en av tegneblokkene til sønnen min og fargeskrinet hans. Så tok vi 20 konvolutter og fordelte broderlig og søsterlig med engleglans, klistremerker, stjerner, perler, snøkrystaller, blondebånd, en fargeblyant hver samt rev ut sidene i fargeleggingsboken og la en tegning i hver konvolutt. Voila. Min kollega tok dem med til barnehjemmet og det gikk rett inn i hjertet til barna. Hun var så glad. Det samme var vi. Så enkelt kan det gjøres. Alle har noe å gi.....

Kalenderpiken for desember 2015, pimpet med sølvhjerteklyper som jeg skrev kalendernummer på. Hos oss har vi en deal på at kalenderen skal være "fornuftig". Det blir så mye ekstra utgifter på både gaver,julestrømpe, klær og mat denne måneden, så alt som kjøpes til kalenderen skal være noe som kan brukes og gjerne trengs i utgangspunktet. Desto dyrere kalender, desto mindre julegave, og motsatt. Så kan han velge selv. Vi pleier ha et tema for kalenderen. I år var det "tegning". Så det ble rett og slett en fargeblyant hver dag. Og den tegneglade gutten min var kjempefornøyd.

Vi er ikke særlige kakemonser her. Men litt hører jo med. Julebaksten i år ble Serinakaker og skikkelig seige sjokocookies. Begge laget på spelt, kokkosblomstsukker og ekte vanilje. Alt 100% økologisk selvfølgelig.

Mens vi spiste opp nesten alle julekakene, laget vi hjemmelaget økologisk sjokolade.

Denne oppskriftene er så rask og lett at ALLE kan få til.

det tar max 5 minutter:

(ca 12 sjokoladebiter)

3ss extra Virgin kokkosolje

2 ss rått kakaopulver

2 ss lønnesirup

1 ts ekte vaniljepulver

en knivspiss himalayasalt

1 ss mandelsmør (evt peanøttsmør (øko), cashewsmør..) - dette kan sløyfes

(Du kan selvsagt også hive oppi kokkosmasse, valnøtter, rosiner, gojibær, hampfrø etc om du ønsker en ekstra "piff)

Alt sammen røres enkelt sammen i en gryte på aller svakeste varme. Rør til fin, glatt jevning. Helles i former. Vi brukte hjerteformer. Selvsagt. Sett i kjøleskap en time. Så ferdig.

Koser meg alltid med julemusikk og gaveinnpakking....

Jeg synes det er kjekt å lage "til og fra" lapper selv. Litt mer personlig. Og kjærlighetsfylt. Årets ble i gull og lilla.

Vi er så glad i julefilmer her, at vi pleier begynne å se dem allerede i juli....det er jo bare en i som skiller juli og jul, så det må være lov!

Verdens herligste hunder og julehelter. Anbefales varmt for små og store hjerter.......

Blir aldri lei Barbie. Hun er kanskje blond og kunne med fordel hatt litt mer julemat i kroppen, men hun har et stooooort hjerte og masse visdom.

Disse to filmene er helt vidunderlige. Elsker når det gode overvinner det vonde. Og ikke minst mennesker og hjelpere som slår seg sammen for å kjempe for det de tror på. Godhet er lik julestemning!

I sommer var vi i Spania på ferie. Vi var i en krystallgrotte. Sønnen min elsker krystaller. I bunnen av grotten forklarte guiden oss at det hadde vært en ønskebrønn hvor folk kastet mynter. Nå var den tørket ut for mangfoldige år siden. Han lo godt og fortalt at noen folk var så rare at de fortsatt kastet penger i bunnen, selv uten vann. Og ristet på hodet over at folk kunne være så dumme. Jeg så på sønnen min og han så på meg, og vi smilte og nikket til hverandre. "Vi gjør det" tenkte vi synkront. Da de andre begynte på oppstigningen, snek vi oss unna og bort til "ønskebrønnen" . Vi lukket øynene, ønsket oss tre ting hver og kastet myntene. Da vi kom ut sa sønnen min :" Vil du vite ka eg ønskte meg?" Og før jeg fikk svart sier han "Eg ønskte meg en katt. Så ønskte eg meg at det sko ver en søt katt. Og at eg sko få den snart. " Luringen ....hvordan skulle jeg vri meg unna dette snedige og søte, barnlige støtet......vi har ikke hatt mulighet til å ha katt der vi har bodd tidligere. Det har vært forbudt med dyr. Vi har leid ulike leiligheter i mange år og alle har vært strenge på dyrehold. Men i år har jeg endelig fått mulighet til å kjøpe meg mitt eget. Første gang siden ekteskapet. Hadde glemt den trygge følelsen av å eie noe. Vi har vært nomader i 10 år og flyttet etterhvert som utleier har trengt boligen selv. Det har blitt 5 flyttinger på 10 år, samt flere flyttinger med klinikken. Så nå er det deilig å endelig være kvinne i eget hjem. Men her er det altså mulig å ha katt, om vi søker om det. Men selv om jeg elsker dyr, syns jeg det er vanskelig å "eie" dem, ha dem i fangenskap. Syns jo dyr skal få være i naturen. Dette vet sønnen min. Men han elsker katter. Og ønsket seg altså dette av hele sitt hjertet. Men jeg måtte forklare ham at det ble vanskelig. Jeg jobber to jobber, mer enn 150 prosent. Jobber fra morgen til sen kveld når han er hos faren slik at jeg kan ta fri når han slutter skolen for dagen og er hos meg. Og kattene ville blitt mye overlatt til seg selv. Mye utestengt eller mye innestengt. Vi hadde en lang samtale. Og endte med at vi foreløpig må bo oss inn og se at alt fungerer greit og ta det opp igjen etterhvert.

Noen uker senere går jeg og min søster rundt vannet. Et vann jeg har gått rundt siden jeg lå i vogn. Og aldri har jeg sett en katt her. Det er masse folk. Vi går nesten i kø denne dagen. Og plutselig, som om noen har stukket en hånd ned fra himmelen og plassert den der, står verdens koseligste katt. Hvor kom den fra, lurer vi begge. Det er som den kjenner oss. Av alle mennesker som går i køen, er det oss han velger. Han dilter. Han vil være med. Vi later som vi ikke ser ham. Vi oppmuntrer ham ikke. Vi bare går. Jeg føler meg slem. Men jeg har bestemt meg. Vi kan ikke ha en katt. Ikke akkurat nå. Men den er som klistret til bena mine. Det er akkurat som om den ikka har gjort annet enn å gå tur med meg. Søsteren min smiler lurt: " ja, ja der har du katten dokkas!" "Hysj!" sier jeg og skuler olmt på henne. "Ikke la katten høre deg....." vi kommer etter en lang tur til p-plassen og katten setter seg utenfor baksetedøra på bilen min. Ikke min søsters bil. Ikke noen annens bil. Min bil. Og den nekter å rikke seg. Søsteren min drar av gårde i sin bil. " Ring og fortell kordan det går då", sier hun og ler seg nesten ihjel. Og der står jeg med katten. Jeg har jo ikke hjertet til å jage den. Men forteller den fint at den må flytte seg og at jeg ikke mener å avvise den, men at den sikkert hører til et sted. Og jeg er imot stjeling. "Gå til barnet som eier deg er du snill," sier jeg. Katten rører seg ikke. Klokken er blitt elleve på kvelden. Jeg skal tidlig på jobb. Jeg prøver å smette inn i bilen, men den er raskere. Hopper inn, bak i baksetet og opp på hattehyllen. Den legger den seg strekk ut. Jeg starter motoren. Tenker det vil skremme den ut. Ingen reaksjon. Jeg stopper bilen. Åpner alle dørene. Siste sjans. " Enten kan du gå ut nå eller så får du bli med hjem." Jeg starter motoren igjen, nå med alle dørene åpne. Ingen reaksjon. Jeg lukker dørene. Kjører hjem. Den sover på hattehyllen. Den dilter i bena mine inn i hjemmet mitt og går som den største selvfølge inn på rommet til sønnen min og legger seg i senga hans. Da ser jeg det. Bildet vi fikk at et kjært familiemedlem som døde i fjor jul. En håndtegning tegnet av en utenlandsk dørselger. Hun elsket å støtte dem. Dette bildet arvet sønnen min av henne. Og tegningen er av en katt prikk lik den katten som ligger på sengen. Hvit på de samme stedene. Sort på de samme stedene. Jepp, det er han. Ingen tvil. Jeg sier "ok, om du ikke er chippet og tilhører noen, skal du få bli." Den var selvfølgelig ikke chippet og ingen respons på finn. Jeg adopterte ham og gjett hvem som hylte da han kom fra faren. "Mor, shit, se det e en katt her!! " skrek han da vi åpnet ytterdøren hjemme. "Koss har den komt seg inn?" Jeg så på ham; "Den er din. Den valgte oss. Den kom hit selv. " Han begynte å gråte, men med et stort smil i øynene....så begynte innkjøp av katteutstyr og økologisk kattemat. Sønnen min døpte ham Po, etter Kung fu panda, fordi han er sort og hvit og ønsker fred i verden.

I tillegg har han matlysten til panda-Po.

Da vi ikke er drevne katteiere, og vi slet med at han ville ut å lufte seg, greide vi ikke holde ham inne lenge nok til at han husket hvor man bodde. Så han forsvant etter noen uker. Ingen spor. Ingen respons på "katt savnet". Og sønnen min var sønderknust. Han var såååååå nær å ha en katt. Da det gikk flere uker å katten ikke dukket opp, bestemte jeg meg for at han skulle få en katt. Vi skulle velge en selv. Han ble kjempeglad. Vi gikk inn på finn og falt umiddelbart for ei lita tulle ingen ville ha. Moren ble avlivet pga lungesykdom. De hadde reddet flere av søsknene hennes fra gata. Men hun var så traumatiserte at ingen ville ha henne. Hun kunne ikke male. Hun kunne ikke mjaue. Hun hadde ingen lyd, uten om knurring. Og hun var livredd. For alt. Hun lå å skalv som et aspeløv mens hun prøvde å beskytte seg mot verden gjennom knurringen sin.

Vi elsket henne fra første blikk. Og ble enda gladere i henne da vi møtte henne. Vi døpte henne Angel. Det er en engel hun er. Hun lå under sengen min i et hjørne og skalv og knurret i en uke mens jeg lå på gulvet på magen å pratet og sang til henne. Fortalte hvor ønsket hun var. Hvor glad vi var i henne. Hvor vakker hun var. At hun var trygg. At alt skulle gå bra. Her i huset bruker vi ikke medisiner, så jeg ga henne blomsteressenser, friske blomster, urter, alger og økologisk mat. Hun spiste når jeg var ute. Ble kvitt all mark og sykdom. Fikk litt kjøtt på kroppen, glans i pelsen og øynene rullet ikke lenger rundt i hodet. Etterhvert kom hun ut fra sengen. Så ut av soverommet. Så ut i gangen. Og nå spaserer hun som en prinsesse rundt i stua. Kryper tett inntil meg om natten og ligger på ryggen å sover med potene ut til sidene mens jeg holder henne på magen. Helt fantastisk å følge blomstringen hennes. Og første gang hun mjauet, jeg glemmer det aldri. Hvor forskrekket hun var over å lage lyd. At det kom fra henne. Så begynte hun å male. Og nå snakker hun. Jeg er sikker på at hun sier " mamma".....

Denne flotte dama er vårt nyeste familiemedlem.

Rene fotomodellen. Hun elsker å være en del av dekorasjonen.....

Underveis i arbeidet med å få Angel frisk og trygg, ringer plutselig broren min og sier han har funnet Po på Finn. Han er tatt inn et par hus bortenfor oss, men hadde mistet halsbåndet sitt med tlfnr. Så de hadde lagt ham savnet ut på finn. Så en måned etter han forsvant, dukket han opp igjen. Så nå er jeg offisielt Kari Mills 2, og sønnen min vanvittig glad. Han fikk ønsket sitt i grotten oppfylt. To ganger!! Og jeg elsker de to nye "barna" mine.....

Ønsker går i oppfyllelse. Selv de vi ikke visste vi hadde...

Po er forresten den mest sosiale katten jeg har møtt. Han har gjort seg kjent med alle og er elsket av hele nabolaget. Flere naboer har laget seng/reir til ham utenfor dørene sine, hvor han kan komme å slappe av.......han har i tillegg fått seg en bestevenn, en annen hannkatt, Sebastian, som han besøker et par timer hver dag. Startet med at han hoppet inn vinduet hos dem mens jeg var på jobb. Og de smeltet pladask. Så når han går herfra tar han turen bort til "reservefamilien sin". Var så koselig før jul, lå plutselig et brev i postkassen til Po, hvor de ønsket ham god jul og at de hadde donert en pengegaven i hans navn til dyrebeskyttelsen som julegave.......

Julegave fra min sønn. Boka jeg ønsket meg og smykker av en av mine favorittkrystaller, ametyst. Lille gutten er blitt så stor at han går ut og shopper julegaver selv til mor for egne oppsparte penger......

Men dette var den fineste gaven. Navnet mitt i loddrett linje med adjektiver horisontalt......han er så god.....Og mammahjertet elsker hjemmelagde ting fra et kjærlighetsfylt barnehjerte.

Min erfaring er at man må jobbe litt for julestemning og magi. Magi skapes nemlig av mennesker som bryr seg, som viser kjærlighet og godhet. I tillegg må man sette av tid. Tid til litt julemusikk. Tid til julebakst. Tid til en god julefilm eller bok. Tid til å være sammen. Tid til barna. Tid til seg selv. Tid til andre. Tid til hverandre. Prioritere julefred. Og ikke minst, innse at ting ikke trenger å være perfekt! Bare da kan sann glede og julestemning komme strømmende gjennom årene. Å være sammen eller kjenne på ro og fred er en gave i seg selv. Legg bort alt julestresset om den største og beste middagen, de dyreste gavene, den flotteste borddekkingen og det lekreste antrekket. Pust og nyt. Lev og elsk. Gled noen. Kjenn at det er jul. Ekte jul. Ekte magi.

I hverdagen. Skapt av hver enkel av oss.

Vi er magiske om vi velger å være det!

En klok setning fra en av våre julefilmer:

"Den beste kuren mot et knust hjerte, er å hjelpe noen som trenger det!"

Ønsker dere alle en fortsatt god jul.

Gå inn i det nye året med kjærlighet og godhet.

Og la oss sammen skape en bedre og lysere verden.

For det er mulig.

https://m.youtube.com/watch?v=eJIYON42QzE

"Du stjerne over Betlehem, send dine stråler ned.

Og minn oss om at julens bud

er kjærlighet og fred......."

"Til hvert et fattig hjerte send et lysstreif i fra sky.

Så finner det den rette vei

Og det blir jul på ny...."

"Life is amazing. And then it is awful

And then it is amazing again.

And in between the amazing and the awful,

it`s ordinary and mundane and routine.

Breathe in the amazing,

hold on trough the awful,

and relax and exhale during the ordinary.

That is just living heartbreaking,

soul-healing, amazing, awful, ordinary life...

And it is breathtakingly beautiful!!!!

(LR Knost)